Andre generasjon Nissan Micra med betegnelsen K11 kom i produksjon i 1992 og ble preget av den bredeste karosseripaletten i modellens historie, som til og med inkluderte en cabriolet (FHK11) og en femdørs stasjonsvogn (WK11). Etter renoveringen i 1998, som innebar lette justeringer av eksteriøret og utseendet på andre etterbehandlingsmaterialer, ble bilen holdt på samlebåndet til 2003 (i Taiwan - til 2007).
Bilen i 2. generasjon, som før, presterte i den europeiske klassen "B" og var tilgjengelig i fem karosseristiler samtidig: en 3- eller 5-dørs kombi, en klassisk sedan, en 5-dørs stasjonsvogn og en 2 -dør cabriolet.
Avhengig av versjonen varierte lengden på kompakten fra 3695 til 3746 mm, bredde - fra 1585 til 1595 mm, høyde - fra 1430 til 1440 mm.
Lengden på akselavstanden til bilen var 2360 mm, bakkeklaringen oversteg ikke 150 mm, og egenvekten var fra 770 til 1010 kg.
Spesifikasjoner. Motorområdet til den "andre" Nissan Micra forenet:
- in-line bensin "fours" med elektronisk drivstoffinnsprøytning med et arbeidsvolum på 1,0 til 1,4 liter, som genererte 55 til 82 hestekrefter og 79 til 120 Nm maksimalt dreiemoment,
- utstyrt med en bil og en 1,5-liters dieselenhet med en kapasitet på 58 "hester", og produserer 95 Nm dreiemoment.
Parallelt ble enhetene tildelt en 5-trinns manuell girkasse eller en kontinuerlig variabel CVT (i alle tilfeller ble potensialet levert til forhjulene).
Basen for 2. generasjon Nissan Micra var en forhjulsdrevet plattform med følgende chassisoppsett: MacPherson-fjærben og en rullestabilisator foran og en H-formet torsjonsstang bak.
Servostyringen var ikke installert på den lille bilen, og bremsepakken ble skreddersydd med skivemekanismer foran og "trommer" på bakhjulene.
Blant fordelene med Nissan Micra K11 fremhever eierne vanligvis lavt drivstofforbruk, et ganske romslig interiør, pålitelig design, tilgjengelighet av reservedeler, god håndtering og utmerket sikt.
Ulempene inkluderer stiv fjæring, dårlig lydisolasjon, liten bagasjerom og dårlig lys fra hodeoptikken.
